Hva er den nasjonale planen for biokull som klimaløsning?
Biokull er håndfast karbonlagring som fungerer – i dag. Ambisjonene er store, men tiltakene få. Skal vi lykkes med målene trengs samarbeid mellom landbruket, politikere og næringsliv.
Først publisert som debattinnlegg i Nationen
Mengden CO2 i atmosfæren har nådd kritiske nivåer. På det nylig gjennomførte klimatoppmøtet er signalene tydelige: Vi gjør for lite, det går for sakte.
Ikke lenge før, på norsk jord, avslører klima- og miljøministerens klimabudsjett ikke bare at det går for sakte: Norge har et utslippsgap på svimlende 6,7 millioner tonn mer CO2 per år enn det vi har forpliktet oss på overfor EU, bare i arealbrukssektoren.
Behovet for at noe skjer er stort, og det internasjonale fagmiljøet er samstemte: Å fange og lagre karbon er blitt et helt nødvendig tiltak for å nå klimamålene.
Den mest modne teknologien for å langtidslagre karbon er tett knyttet til skogs-, landbruks- og arealbrukspolitikken: Biokull. Gjennom pyrolyse (varmebehandling uten oksygen) bindes karbon fra planter og trær i fast form i tusenvis av år, og metoden er anerkjent av IPCC.
Potensialet for denne klimaløsningen bør også være kjent for norske politikere. Biokull er en stor del av utredningen Klimakur 2030 som ble lansert i 2020. Klimakur stadfester at potensialet for biokull er stort – i overkant av 800.000 tonn CO2 fram mot 2030. Samtidig konstateres en betydelig utfordring, det mangler en verdikjede for å gjøre biokullproduksjon lønnsom.
På tross av mer og mer åpenbare konsekvenser av varmere klima, utslippsgap og statlige målsettinger, finnes det få målrettede virkemidler for å få fart på denne karbonlagringen i norsk jord.
Sandra Borch og Espen Barth Eide – det er det på tide å gjøre noe med. Verdikjeden er nemlig ikke så langt unna nå som den var i 2020 – i alle fall om vi lar næringslivet spille en rolle.
I mange år har “klimanøytralitet” vært traktet etter fra næringslivet. Den siste tiden har skruen imidlertid strammet seg til for hva som kreves – senest i Jan Christian Vestres nylig utgitte eierskapsmelding. Det holder ikke lenger å betale for å redusere andres utslipp.
Skal en bedrift kunne bli klimanøytral, må egne utslipp reduseres etter en vitenskapsbasert plan. De uunngåelige restutslippene må fanges tilbake fra lufta og lagres.
Dette taktskiftet er en mulighet for biokull-verdikjeden som Klimakur snakker om. Ved å betale for karbonlagring med biokull vil bedrifter få troverdige og verifiserte klimasertifikat som kvittering.
Som klimatiltak for en bedrift har biokullet en unik tilleggsverdi, siden det kan lagres overalt. Om bedriftene får være med å bestemme stedet for selve lagringen, kan de bidra til at biokullets jordforbedrende effekter havner hos en bonde de har et forhold til. Slik kan bedriften lage sin helt egne, lokale og håndfaste klimahistorie.
Karbon i form av biokull har nemlig langsiktige og positive effekter i jorda det lagres, uten at karbonet brytes ned. Klimatilpasning, mindre avrenning, forbedret gjødseleffekt og bedre livsvilkår for mikrobiologi er noen av dem – og det forskes stadig på temaet.
Derfor har den økonomiske byrden for biokullet tradisjonelt blitt lagt på bonden. Siden forskningen er i tidlig fase, mengdeerfaringen med biokull er liten og de påviste effektene er mer langsiktige enn bondens likviditet kan forsvare, er dette rett og slett for mye forlangt.
I dag mangler bonden tilstrekkelige økonomiske insentiver for å gjøre denne verdifulle lagringsjobben.
Det trengs altså en nasjonal ordning der bønder får subsidiert deler av biokullet de legger i bakken. Sammen med innsatsen fra næringslivet vil dette være et kraftfullt tiltak, et sterkt signal og en effektiv måte å bruke Bionova som et virkemiddel i skjæringspunktet mellom landbruks- og klimapolitikk: Bønder over hele landet anerkjennes som viktige klimaarbeidere, samtidig som jorda, mikrolivet og vår fremtidige matproduksjon får bonusen av den langsiktige forbedringen.
Samarbeidet vil ha mange vinnere. Norske bedrifter utligner uunngåelige restutslipp, landbruket stimuleres, industri skaleres, jordhelse forbedres, avrenning reduseres, biorest utnyttes bedre og utslippsgapet bøtes på så det monner.
Hvor stort kan dette bli? Det teoretiske potensialet er ifølge Nibio på i overkant av 900.000 tonn CO2-ekvivalent årlig bundet i norsk jord. Klimakur er mer forsiktig med 800.000 tonn CO2-ekvivalent over en tiårsperiode (altså i underkant av 10 prosent), men også disse anslagene er vi allerede langt bak.
Skaleringen av produksjon og bruk av biokull går for sent, og staten står foreløpig uten tiltak for å få i gang satsingen. Med relativt enkle grep, en nyetablert verktøykasse i Bionova og et samarbeid med næringslivet, kan vi sette den farten som trengs fremover.
Tiden for å skalere biokull som klimatiltak går – og det er tid vi i bunn og grunn ikke har.