Vi kan ikke alltid tenke sirkulært
Sirkulærøkonomi har vært en massiv trend de siste årene. Søppel er ikke lenger søppel, men en ressurs. I stedet for å tyne naturen og kloden ved å hente ut nye materialer kan vi heller benytte avfallet fra det massive overforbruket vårt som innsatsfaktorer i nye produkter. Slam, rester og gamle bygningsdeler er nøkler for å bygge et mer bærekraftig samfunn. I de aller fleste tilfeller er dette en god ting. Men på ett område er vi nødt til å holde fast ved den gode gamle lineære tanken.
Utfordringen sirkulærøkonomien svarer på stammer fra de siste 50 årenes velstandsøkning. Tilsynelatende helt ukritisk og med enorme skylapper har mennesker i den vestlige verden gjort en historisk innsats for å utarme jorda og økosystemene våre. Vi har pløyd, hogd og produsert. Vi har kjøpt, brukt (litt) og kastet enorme mengder søppel. Det har vært mer økonomisk rasjonelt å kaste enn å reparere, og mye enklere å produsere fra råstoff enn fra resirkulert materiale. Vi har ikke skjønt konsekvensene.
En viktig innsatsfaktor har gjennom alt dette vært fossil energi. Denne økonomien har derfor ikke bare en skyggeside med tanke på ressurser og søppel. I hvert ledd i produksjonen av ethvert produkt, i sporet av hvert steg i prosessen, etterlates det et avtrykk i atmosfæren. Fossil CO2 skaper trøbbel.
Konsekvensene kjenner vi på kroppen stadig oftere. Selv her i Norge merker vi det innimellom, vi som er verdensledende på klimafornektelse, vi som bor høyt over havet og stort sett ønsker oss tørrere og varmere somre. Drivhuseffekten kan kanskje være bra for tomatene og vinrankene her nord, men varmen som holdes på jorda av «glasstaket» av klimagasser, forrykker den skjøre balansen naturen er bygd på.
Et av sirkulærøkonomiens vinnende argumenter er at vi må tilbake til naturens måte å arbeide på. Der går alt i sirkel, og avfall er et fremmedord. Slik er det også med naturens forhold til karbon – den skiller ikke på om karbonet kommer fra fossile kilder og ikke skulle være der, eller om det er «biogent». Karbon er karbon, og det går i sirkler mellom luft, trær, blomster, jord, luft, hav og så videre. Naturens sirkulære systemer vil derfor ikke klare å håndtere alt det fossile karbonet vi stadig pøser på med på egenhånd.
Det er på høy tid å hjelpe naturen å opptre lineært.
Eller, naturen vil klare seg. På lang sikt. Det er verre med oss som bor her. Hvis vi ønsker en fremtid uten massive flyktningestrømmer, enorme forsikringstvister, uendelige runder i rettssystemene, usikker mattilgang og andre krevende utfordringer, må vi begynne å ta CO2 ut av lufta. Vi må ta det ut, og vi må lagre det. Lenge. Lineært ut av det sirkulære karbon kretsløpet.
Det finnes teknologier for å gjøre dette. De kalles NETs (negativ emissions technologies), CDR (carbon dioxide removal) eller karbonfjerning på norsk. BioCCS, DAC, biokull, mineralisering, er ord og forkortelser du vil høre mer om i tiden som kommer. I alle FNs klimapanel sine veier mot maksimalt 1,5 grader temperaturøkning, er karbonfjerning en viktig innsatsfaktor i tillegg til utslippskutt.
Felles for dem er at de på en lineær måte tar karbon ut av kretsløpet for langsiktig lagring. Felles for dem er også at det trengs en massiv satsning for å oppnå den størrelsen og volumet som behøves. Karbonfjerning handler ikke bare om offsetting, og i alle fall ikke om å kjøpe seg rett til å fortsette som før. Karbonfjerning handler om å ta ansvar. Det trengs felles innsats fra enkeltmennesker, næringsliv og politiker for å unngå en lenge varslet katastrofe.
Når det gjelder karbon er ikke sirkularitet løsningen. Vi må gjøre det vi vet fungerer, og vi må begynne nå. Vi må fjerne karbon fra atmosfæren. Lineært.